Team Sparebanken Sør

Nyheter

I KJENT STIL: Slik er Kristian Aasvold å se på treningsmølla på Toppidrettssenteret i Trondheim (Foto: Kenneth Wikan)

Gladiatoren

Snåsningen Kristian Aasvold er nå godt etablert i laget. Når han var ung så det ut som han skulle bli noe helt annet enn syklist.

Det er 21 år siden Espen Bredesen fløy nedover Lysgårdsbakkene på Lillehammer til gull under de Olympiske Lekene i 1994. 21.juni 2015 er det under 23-klassen i Norgesmesterskapet i sykkel som skal motsatt veg av Bredesen. Ikke i unnarennet, men i bakken ved siden av. Den kjente VIP-bakken skal forseres siste av fire ganger denne dagen. Norges beste sykkellag setter seg frem og trekker feltet, de trekker så hardt at det til slutt sitter tre ryttere igjen, tre Joker-ryttere. Heldigvis kjørte de jevnt hardt slik at rytterne falt av feltet på tur opp. I bakgrunnen av de tre Joker-rytterne kan vi skimte en sort og oransje drakt, helt fremme i feltet som ble frakjørt.  Der sitter Kristian Aasvold, han er i kjempeform. Svetten renner fra pannen, det er varmt i dag. Det er tross alt slutten av juni og arrangørene av årets Norgesmesterskap har vært heldige med været. I følge dem selv.

Det er Aasvold som må kjøre i feltet, resten har antageligvis ikke krefter igjen. Men det er sånn han liker det, det er konkurranse. Den smerten han føler nå er den smerten han takler best, beina sprenger, han kan kjenne at de pumper. Han skal ta igjen de tre rytterne som har stukket. Mot slutten ser han at han kommer nærmere, men det blir ikke nok. Kristian Aasvold fra Snåsa blir nummer fire, den sure fjerdeplassen.

– Det var en av de beste dagene i karrieren min, sier Aasvold snart tre år etter smertene i VIP-bakken på Lillehammer. I dag sitter han på toppidrettssenteret i Trondheim. 

Ser at resten er sliten

– Selv om det ikke ble seier, eller pallplassering, så fungerte kroppen. Jeg sitter i en gruppe hvor jeg ser at resten er sliten og faller av den farten jeg som takler bra. Når jeg fortsatt har noe å kjøre med, men resten er tydelig sliten. Det er de beste dagene. Men det ble bare nesten.

Nesten ble det også i Roserittet i Horten i 2011, for rytteren som havnet bak snåsningen. Da vant Aasvold etapperittet med et par sekunder. Han hadde vunnet etappen dagen før den siste etappen og satt i ledertrøyen, da plutselig noen ryttere fremfor han kjører i grøfta og han må stoppe. Nummer to i sammendraget havnet foran og kunne fortsette mot seier. Men Aasvold kommer seg forbi velten så raskt han bare kunne, da gjaldt det å presse på. Der var den pressende smerten igjen. Han trådde som bare det den siste biten. Og han rakk det, han krysset mållinjen akkurat tidsnok til å vinne rittet.  

Å takle smerte

VANLIG: Den fysiske smerten er noe Aasvold er blitt vant med. (Foto: Kenneth Wikan)

Det er muligens evnen til å takle den smerten som kommer mot toppen av fjellet som gjør syklister som Kristian Aasvold så spesielle. Evnen til å ikke stoppe å trø når det gjør vondt. For han er det gleden ved å se at de rundt han har det like vondt, hvis ikke vondere, som gjør at han bare fortsetter.

– Det føles som om beina skal sprenges, du vil reise deg å sykle stående, men kroppen tillater det ikke. Det er bare ikke mulig. Men smerten ved å miste bakhjulet til han foran deg er verre enn den midlertidige smerten jeg føler på vei til toppen av en bakke, sier Aasvold samtidig som han innrømmer at det kan være vanskelig å motivere seg når muligheten til seier er borte.

En person snudde livet opp ned

Han er oppvokst på Aasvold gård som ligger i bygda Snåsa. En bygd som er mest kjent for å ha en eldre mann med varme hender. Selv om stedet i utgangspunktet betyr familie for Aasvold, innrømmer han at hvis han har tid tar han gjerne en langtur i fjellet på sommeren på sykkelen. Det er der han kobler mest av, der slipper han lyskryss eller andre hindringer. Han har en eldre søster, mor, far og besteforeldre fortsatt boende i bygda, så han forsøker å dra nordover fra leiligheten i Trondheim så fort han får tid.

Men Snåsa har ikke bare betydd fred og ro for han. Når han var yngre var han en energisk gutt som fant på mye sprell. Han er overbevist om at barneskolen hadde familiens telefonnummer som hurtigtast på telefonen, siden de måtte ringe hjem for å fortelle om alt guttungen gjorde galt på den tiden.

Men som lillebror av en av landets mest lovende syklister på den tiden, Lornts Ola Aasvold, var det ikke sykkel som sto nærmest hjerte hans i ungdomsårene.

– Etter barneskolen og noen år av ungdomsskolen ble jeg sittende mye inne. De fleste i bygda var nok glade for at jeg holdt meg unna pøbelstrekene i noen år. I stedet ble det mye brus og dataspilling. Jeg var også ganske lav så jeg var nok mer formet som en ball enn noe annet på den tiden.

Men i møte med gymlæreren på ungdomsskolen, Torkild Grande, ble livet til Aasvold ganske raskt snudd på hodet. Grande sin interesse for utholdenhet var med på å snu livet til den fremtidige sykelisten på hodet. Og før han gikk ut fra ungdomsskolen hadde han slått rekordene på de fleste testene til læreren. Rekorder som fortsatt står i dag.

KREVENDE: Livet med en toppidrettsutøver kan være krevende (Foto: Kenneth Wikan)

Å leve med en toppidrettsutøver

Når man lever som toppidrettsutøver blir det sjeldent tid til andre aktiviteter og det sosiale må ofte vike, spesielt i ungdomsårene hvis man skal lykkes i en idrett som sykkel. Aasvold føler at de rundt han stort sett har akseptert at han er den han er. Selv om det blir lite tid med barndomsvennene fra Snåsa, så forsøker han å ta kontakt når han har muligheten til å være noen ekstra dager hjemme. Han har også en samboer som vet at hva som kreves av en syklist.

– Hun vet jeg er mye borte, men på en annen side så har hun aldri opplevd noe annet med meg heller. Det kan vi kanskje være glade for, humrer Aasvold.

En god nummer to

I sykkellaget Team Sparebanken Sør vet han at han kommer som nummer to når kapteinsrollen blir utdelt i ritt som avgjøres i bakker, siden laget har Andreas Vangstad i rekkene. Det har Aasvold blitt vant med og aksepterer fullt ut, men er også klar over at det er ingenting i veien med at laget har to ryttere i avslutningen av rittene.

– Vangstad er en enkel rytter å arbeide for. Han klarer seg stort sett selv, så rollen min er å være i nærheten av han når det nærmer seg slutten. Det kan ofte bety å kjempe om etappeseieren. Så avgjøres det etter hvordan Vangstad føler seg om jeg gir han sykkelen min hvis det blir noe galt med hans, eller om jeg får muligheten til å gå for seieren selv.

Gutten fra Snåsa står alltid klar til å ta over kapteinsrollen. En rolle han stort sett har innfridd i de gangene han har fått den.

Kommentarer

Spam kontroll: 1 + 1 =    
Alle (823)
2017 (92)
august (11)
juli (8)
juni (11)
mai (18)
april (13)
mars (5)
februar (14)
januar (6)
2016 (122)
2015 (150)
2014 (95)
2013 (94)
2012 (83)
2011 (135)
2010 (48)
2009 (4)